Amalie, Catoma's Real Diva
28/10-2011- 2/3-2012

Vakre, snille, gode, kjære Amalie fikk ikke være blant oss lenge. Hun var Hilde og min sin lille jente. At skjebnen skulle være så grusom, spesielt mot Hilde som har mistet sheltier på svært dramatiske vis tidligere. Hilde var så ekstra redd om sin kjære Amalie, elsket henne inderlig
og passet svært godt på henne, livredd for at noe skulle skje.. Likevel skulle hun
miste denne kjære hunden også, på en måte som ingen kunne forutse eller forhindre.

I vinterferien ble Amalie akutt syk, hun ble lagt inn på Jeløy dyreklinikk hvor de konstanterte diagnosen levershunt. Levershunt er svært sjelden, hvorfor måtte det skje vår nydelige vakre jente, som aldri har gjort annet enn å være til stor glede for alle rundt henne. Har ikke
ord for hvor enormt trist dette har vært, er egentlig helt tom for ord.

Sov godt kjære Amalie, vi er mange som var glad i deg. Det er nok som Hilde sa, du var for god for denne verden....

Frida var min mor og fars andre sheltie. En utrolig snill og god jente, aldri noen problemer med henne, snill mot alt og alle. Hun har "skylden" for at jeg anskaffet Tina og dermed alt som fulgte etter med avl osv. Jeg har mye å takke Frida for. Da hun var yngre pleide jeg å spørre: vil du være med tante hjem? Og det ville hun alltid :-) Hoppet inn i bilen blid og fornøyd. Hvis mamma og pappa skulle bort var alltid Frida her hos oss. Hun har besøkt alle valpekullene våre og vært en tålmodig snill bestemor.

På formiddagen 11 april ringer mamma og sier at hun må til vetrinæren med Frida, hun oppfører seg rart, går i ring, klarer ikke fokusere og virker generelt fjern. Jeg blir med til vetrinæren og er der med mamma da hun får sovne inn. Utrolig trist, det skjedde så alt for fort, hadde virkelig håpet å ha henne i fler år enda. Frida hadde ikke vondt, men det var ingen annen løsning enn å la henne slippe. Frida rakk ikke å fylle 11 år.

Sov godt kjære Frida, vi var mange som var svært glad i deg.

"Delta" var Oda sin førstefødte han fikk et så alt for kort liv den stakkars lille kroppen. Hvordan han kunne være så frisk samtidig som han var så syk er for meg uforståelig. Han var den størst fødte av kullet, spiste selv akkurat som sine søsken, vokste og utviklet seg tilsynelatende normalt. Dette bildet er tatt på mandag da han var 5 uker, tirsdag kveld var veldig syk. Onsdag morgen kommer Liv til meg med lille gutten, da er han dødssyk. Turen til vetrinæren var veldig tung og det var grusomt å måtte avlive ham. Det var aldri noen som helst sjanse for at han kunne bli frisk. Han hadde en alvorlig hjertefeil og ville maks ha levd i et par dager til. Det var en lettelse å se ham slippe lide mer, men så ufattelig trist. Delta så så frisk ut der han lå på bordet hos vetrinæren, det så ut som han sov. Ekstra trist er det for familien Bjørnstad, valpene er født og vokser opp hos dem. De har stelt så godt med mor og barn, kost seg med de vakre små og vært fantastisk flinke hele veien. Hele kullet har vært hos vetrinær i ettertid og fått konstantert at de er friske. Det er en trøst å vite at det fortsatt er fire sunne valper som forhåpentligvis skal leve et lang godt liv.

Sov godt lille venn.

Mini 15/9-1995 - 30/6-2006

I dag ble den vanskelige avgjørelsen tatt.. Mini fikk sovne stille inn. Hjertemedisinene hjalp ikke lenger, hun raste ned i vekt og slet med å puste og hostet noe grusomt...Etter at hun sovnet inn oppdaget dyrlegen en stur kul i buken. Den hadde ikke vært der  tidligere, stakkars jenta vår slet nok med mer enn vi kunne ane. Det er et stort ansvar og faktisk kunne bestemme over liv og død hos hundene våre, hvor går grensen til at de lider? Når er tiden inne for at de skal få slippe? I Mini sitt tilfelle ventet vi nok en dag for lenge, den siste natten var grusom for henne. Hun ble dårligere og dårligere time for time de siste dagene. I helgen var hun ute og gikk tur, hun virkelig koste seg! Dette var på lørdag når hun var hos "mormor" siden vi var bortreist. På søndag når vi hentet henne hadde hun en grusom hoste og tålte ingen anstrengelser, hun hostet bare hun reiste seg opp for å gå bort til oss å hilse....Det vil bli rart uten gamlemor som snorker under salongbordet......Selv om hun stort sett sov siste tiden, vil det merkes godt at hun er borte. Når vi går tur vil vi være èn for lite...  Godt dine lidelser er over, du har det bedre nå.......

Glad i deg jenta vår..... 

Just this side of heaven is a place called Rainbow Bridge.

When an animal dies that has been especially close to someone here, that pet goes to Rainbow Bridge.
There are meadows and hills for all of our special friends so they can run and play together.
There is plenty of food, water and sunshine, and our friends are warm and comfortable.

All the animals who had been ill and old are restored to health and vigor. Those who were hurt or maimed are made whole and strong again, just as we remember them in our dreams of days and times gone by.
The animals are happy and content, except for one small thing; they each miss someone very special to them, who had to be left behind.

They all run and play together, but the day comes when one suddenly stops and looks into the distance. His bright eyes are intent; His eager body quivers. Suddenly he begins to run from the group, flying over the green grass, his legs carrying him faster and faster.

You have been spotted, and when you and your special friend finally meet, you cling together in joyous reunion, never to be parted again. The happy kisses rain upon your face; your hands again caress the beloved head, and you look once more into the trusting eyes of your pet, so long gone from your life but never absent from your heart.

Then you cross Rainbow Bridge together....

Author unknown...