Vesla var min mor og fars jakthund...På sine gamle dager har hun levd en deilig pensjonisttilværelse sammen med sheltien deres Frida. Hun har langt fra levd et A4 jakthundliv, hun var en del av familien på lik linje med Frida.. Vi har passet Vesla fler ganger hvis foreldrene mine har vært bortreist, her trivdes hun godt med alle sheltiene, jeg er sikker på at hun trodde hun var en sheltie selv også ...Hun hadde en meget spesiell personlighet og øyne som kunne smelte en stein. Hun oppnådde en respektabel alder for jakthund å være. Hun hadde god helse inntil i sommer da alderen gjorde seg bemerket, det beste var å få la henne sovne stille inn.
30/11.06 I dag ble den vanskelige avgjørelsen tatt.. Mini fikk sovne stille inn. Hjertemedisinene hjalp ikke lenger, hun raste ned i vekt og slet med å puste og hostet noe grusomt...Etter at hun sovnet inn oppdaget dyrlegen en stur kul i buken. Den hadde ikke vært der tidligere, stakkars jenta vår slet nok med mer enn vi kunne ane. Det er et stort ansvar at vi faktisk bestemmer over liv og død for hundene våre. Hvor går grensen til at de lider? Når er tiden inne for at de skal få slippe? I Mini sitt tilfelle ventet vi nok en dag for lenge, den siste natten var grusom for henne. Hun ble dårligere og dårligere time for time de siste dagene. I helgen var hun ute og gikk tur, hun virkelig koste seg! Dette var på lørdag når hun var hos "mormor" siden vi var bortreist. På søndag når vi hentet henne hadde hun en grusom hoste og tålte ingen anstrengelser, hun hostet bare hun reiste seg opp for å gå bort til oss å hilse....Det vil bli rart uten gamlemor som snorker under salongbordet......Selv om hun stort sett sov siste tiden, vil det merkes godt at hun er borte. Når vi går tur vil vi være èn for lite... Godt dine lidelser er over, du har det bedre nå.......Glad i deg jenta vår.....
Rainbow
Bridge