Hvordan kunne du gjøre det?
Av Jim Willis 2001

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtyggde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært "ufin" sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lengre tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker de nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og spiste is (jeg fikk kun vaffelen, fordi "is er dårlig for hunder", sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeid og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din kone er ikke et "hundemenneske" - allikevel ba jeg henne velkommen i vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet rom eller et hundebur. Åh, hvor jeg likevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble raskt en "kjærlighetsslave".

Etter hvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klynget seg fast til min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok ett bilde av meg ut av din lomme og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du kjapt svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrstillatelse. Du har truffet den riktige beslutningen for din "familie", men det var en tid, hvor jeg var den eneste familien, du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du fylte papirene og sa "Jeg vet at du vil finne ett godt hjem til henne". De trakk på skuldrene og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer". Du var nødt til riste din sønns fingre fri fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, far! Du må ikke la dem ta min hund!"

Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du hadde gått, sa de to søte damene, at du sikkert hadde visst om din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"

De er så oppmerksomme overfor oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De mater oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden. I begynnelsen, når noen gikk forbi min hundegård, sprang jeg til forsiden i håpet om at det var deg - at du hadde ombestemt deg - at det hele bare var en vond drøm. Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen, som brydde som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med glade hundevalper som - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes fottrinn, da hun kom etter meg på slutten av dagen, og jeg trasket etter henne bort fra gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i redsel for det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Siden det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid viste, hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse rundt mitt forben mens en tåre rant nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

Da jeg kjente stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa "Unnskyld". Hun klemte mig og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så veldig annerledes enn dette jordiske sted. Og med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt "Hvor kunne du gjøre det?" ikke var ment til henne. Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig..